Hvitvasking av befolkningen?

Brasils unike sammensetning av ulike etniske grupper er noe jeg ikke hadde anelse om før jeg kom til landet selv. Det eksisterer en blanding av både afrikanere, asiatere og europeere. Det har vært kraftig innvandring fra Europa, og særlig fra Tyskland har det kommet mange til Brasil. Det gjelder også jøder og japanere.
Brasil har til langt tilbake i historien vært et land som utad ikke ser ut til forskjellsbehandler svarte og hvite. I praksis er det midlertidig annerledes. Et eksempel på dette er for eksempel innføringen av kvoter på landets høyere utdanningsinstitusjoner, som ivaretar svarte og fattige studenter. Dette har dermed ført til debatt, og kvotene har i de siste årene blitt diskutert. Kritikerne mener nemlig at kvotene er urettferdige og blir et uttrykk for nettopp rasisme.

Flere undersøkelser viser at svarte brasilianere dør tidligere og går færre år på skolen, og tjener mindre enn sine hvit(ere) landsmenn. (ifølge Daniel Cara, lektor ved Universidade de Sao Paulo og koordinator for Brazilian Campaign for the Right to Education.)

Historisk sett har rasespørsmålet i Brasil utspilt seg på en litt annerledes måte enn for eksempel i USA. I Brasil har rasebehandlingen dreid seg om å skille mellom «brancos» (hvite), «pardos» (mulatter) og «pretos» (svarte). I praksis var det altså litt lengre bak i historien mer ens fysiske utseende enn biologiske opphav som definerte hvilken «rase» man tilhørte. Rasebehandlingen var godtatt så lenge den gjorde befolkningen «hvitere». Etter at slaveriet ble opphevet, oppmuntret myndighetene til innvandring fra Europa samtidig som det i små perioder ble forbudt med innvandring fra Afrika.

Likevel er Brasil i dag (spesielt når det gjelder de fattige), et land med mennesker uten store fordommer «rasene» imellom. Samtidig fortsetter «hvitvaskingen» i det skjulte, og mange er kritiske til hvordan blant annet «novellene» på TV indirekte skaper et ideal av den «ultimate» brasilianer. Lurer du på hvordan? Ved å vise mennesker på TV-skjermen som har lysere hud enn jeg har på den mørkeste vinterdagen i året, med blå eller grønne øyne, og gjerne blondt hår. Problemet med dette er at novellene som vises hver dag på TV over hele Brasil bruker kun hvite som representanter for en så utrolig unik og sammensatt befolkning. Det blir ikke gitt rom for fargede, og hvite blir sett på som et skjønnsideal. Dette gjelder ikke bare novellene, men også blant annet reklamer, men derimot ikke i like stor grad som TV-seriene.

Politiet er et kapittel for seg selv. Mange svarte og gjerne fattige mennesker, spesielt i favelaene, får merke politiets hardhendte behandling. Det er ikke tvil om at det finnes ulike former for rasisme blant de mange politibetjentene som krever respekt (eller makt om du vil) ved å utøve vold og razzia.

Jeg har selv fargede venner her i Brasil som har opplev ubehagelige opplevelser på grunn av hudfarge. Hva er det som gjør at Brasil på én måte «dyrker» sitt flerkulturelle fellesskap gjennom dans, musikk, mat, og carneval som hyller de afrikanske røttene i Brasil, men på den annen side fronter et land som strekker seg på tåspissene etter blå øyne, blondt hår og hvit hud? Det er masse som skal diskuteres og mange stemmer som skal høres før det er mulig å forene disse to superidealene, dét er hvertfall sikkert!

Rio de Janeiro

Nå har jeg (trolig) hatt noen av de mest hektiske ukene (opplevelsesmessig) i mitt liv! Jeg har opplevd så utrolig mye; reist, møtt alle slags typer mennesker, bodd hos folk jeg aldri har møtt før, og snakket masse på et språk jeg virkelig ikke kan.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg har reist masse rundt i Brasil, med både venner og med prosjektene til Diaconia. Det har blitt lite søvn mellom reisene, spesielt når flyet fra Rio de Janeiro lander 9 søndag og neste fly går 6 mandag morgen…

Jeg har blant annet vært i Porto de Galinhas, som er to timers kjøring fra Recife. Der var det nydelige strender og naturlige «svømmebasseng» laget av korallrev. Og masse surfere…

Victoria og jeg har også vært i Rio de Janeiro, og ble der i mer enn 10 dager. Jeg har virkelig lurt på hvordan Rio kan være ett av verdens mest attraktive reisemål, men jeg var ikke i tvil da jeg kom dit! For det første er byen enormt stor, og omringet av masse vakker natur som fine fjell og masse skog. Den har også flere kjente severdigheter, og masse historie ligger bak byens flotte fasade. Det bor over 7 millioner mennesker i Rio, og noen av Latin-Amerikas største favelaer eksisterer i denne byen. Jeg ble både fasinert over de utrolig folksomme strendene, men også over fjellene som snirkler seg rundt hele byen. Mange deler av byen befinner seg på – og over fjelltopper, derfor er det store avstander mellom de forskjellige delene av Rio.

Victoria og jeg hadde det helt fantastisk der, og nøt hver eneste dag! Vi fikk masse ut av både dagene og nettene, og utnyttet de mulighetene vi hadde til det fulle. Jeg fikk også truffet min kjære venninne Juliana fra Hald, og det var utrolig bra! Hun er helt fantastisk. Oppholdet i Rio hadde ikke vært det samme uten henne! Vi fikk sove hos henne flere dager, og vi gjorde masse forskjellig sammen.

Dagen etter vi kom tilbake fra Rio, dro vi videre til Fortaleza, et kjent turistmål i Brasil (selv om ikke det var vårt formål med turen). Vi skulle bo hos vertsfamilie i 4 dager, og ble i Fortaleza fra mandag til fredag. Der ble vi kjent med Diaconias prosjekt i Fortaleza, hvor de både har CCJ og teatergruppe for barn. Vi var blant annet med på å male og gjøre klar til en feiring som skulle foregå over flere kvelder på CCJ. Vi var også med på teatergruppen for barn som har det vanskelig i hjem preget av vold både seksuelt og fysisk, og med mye bruk av alkohol og andre rusmidler. Vi så betydningen av et prosjekt som dette, hvor barna har et sted å være på dagen. De er med i teatergrupper og sanggrupper, og mens vi besøkte de var de i ferd med å lage et juleshow. Jeg synes virkelig det er flott å se at det er mennesker som lever og brenner for slike prosjekter som dette. Vi bodde hos to av lederne av dette prosjektet, og det er flott å både se og høre at de virkelig har troen på at samfunn preget av vold og misbruk kan endres. Hva om ingen tror eller prøver?

De siste ukene mine har vært veldig inntrykksfylte, og jeg føler meg heldig som har muligheten til det jeg gjør akkurat nå.

«Twenty years from now, you will be more disappointed by the things that you didn’t do than by the ones you did do. So throw off the bowlines. Sail away from the safe harbor. Catch the trade wind in your sails. Explore. Dream. Discover.” – Mark Twain.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Itamaraca

Denne helgen har vi blant annet besøkt feriehuset til familien til Maressa. Kos dere med bildene:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Fortsatt håp for bøndene?

De siste ukene har vært hektiske. Victoria og jeg har virkelig gått inn for ordtaket: «man skal ikke utsette til i morgen, det man kan gjøre i dag». Uken før forrige uke tilbragte vi flere dager på Diaconia og CCJ, et av prosjektene Diaconia driver. Vi deltok også på «Barnas Dag», noe som markeres over hele landet. Vi var sammen med Bruno, og hjalp til i kirken hans hvor alle barna i nabolaget kunne komme, få gratis mat, leke, få gave og ha en dag de sent vil glemme. Vi var også masse sammen med vennene til Bruno, og hadde generelt en hektisk helg.

Forrige uke har vi vært med på en «felt-tur» til en annen stat i Brasil, Paraiba, hvor vi har observert hva slags arbeid Diaconia og Kirkens Nødhjelp gjør. Vi har besøkt flere prosjekter hvor småbønder blant annet får tilgang på vann fra store tanker som er sponset av Diaconia. Først litt kort fakta om landet og MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem – «De jordløses Bevegelse» på norsk)

Brasil er et av de landene i verden med aller skeivest fordeling av eiendommer på landsbygda, og det er anslått at 2 prosent av befolkningen eier over halvparten av all landbruksjorden. (Kilde: Utvikling – en innføring i utviklingsstudier). Organisasjonen MST ble opprettet i 1984 og representeres i 24 av 27 delstater. 350 000 familier har fått jord gjennom MSTs kamp for jordreform og bor i MST-bosettinger. 100 000 familier bor i midlertidige okkupasjonsleire og venter på å få jord. MST regnes som den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika, og er kjent blant annet for å være en av arrangørene av Verdens sosiale forum i Poro Alegre. Organisasjonen MST har ingen direkte tilknytning til Kirkens Nødhjelps arbeid og Diaconia, men kjemper i likhet med disse også for bøndenes rettigheter.

Vi besøkte blant annet en familiegård hvor boden kun dyrker økologisk. I Brasil gir staten bøndene frø som de ønsker at bøndene skal bruke. Problemet er at disse frøene er genmodifiserte, ment for å gi raskere og større vekst og resultater. Plantene gir på lengre sikt sykdommer som rammer både bøndene og forbrukerne. Det har i verste fall forårsaket dødsfall hos flere bønder. Her kommer de store selskapene inn, som produserer medisiner som skal hjelpe mot sykdommene som rammer folket. På denne måten tjener staten store penger på at bøndene bruker frø gitt av staten. Staten gir også en «gevinst» til de bøndene som velger å bruke frø fra staten. Plastikktanker blir installert for å pumpe opp grunnvann. Tilbudet er fristende for bøndene, fordi området er svært tørt. Det forventes kun å regne 1 gang per 3. år. Problemet med vanntankene er at de blir ødelagte etter kort tid, fordi patentene er så dårlige. Derfor er løsningen veldig lite gunstig og dessuten ikke miljøvennlig.

Flere av bøndene prøver å kjempe imot utdelingen av genmodifiserte frø, særlig de mindre familiebøndene, ved å plante naturlige frø. Diaconia er med på å arrangere møter for bøndene fra ulike distrikter, hvor de kan dele erfaringer og lære av hverandre. Det er også viktig at bøndene står sammen, i og med at det er et stort press fra både staten, som ønsker å få en slutt på bønder som dyrker økologisk, og andre storbønder som «ser ned» på småbøndene.

Dette problemet er noe jeg ikke hadde peiling på at eksisterte i Brasil, og det har både vært veldig lærerikt og interessant å få innblikk i jordbruket i Brasil på en slik måte.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Leiligheten

Siden jeg ennå ikke har postet noe særlig bilder fra leiligheten, har jeg viet et helt innlegg for å poste noen bilder av hvordan vi har det her i Recifé:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Helgens utflukt – på egenhånd

Victoria har vært syk i helgen, og jeg måtte derfor reise på egenhånd på vår planlagte utflukt. Dagen startet klokken 05.00, og bussene med ca. 100 ungdommer gikk til en liten by en times tid utenfor Recife. Vi skulle tilbringe dagen der, og jeg merket allerede klokken 5 om morgenen at dette ville bli en lang dag, spesielt når jeg ble den eneste norske og den eneste som faktisk ikke sliter med å snakke engelsk.

Det viste seg likevel å bli en utrolig morsom dag med mye sosialt! Brasilianere kan virkelig lage liv! Det ble både livemusikk, dansing, bading, volleyballspilling og Shakira med «loca loca» på anlegget, pluss masse annet. Jeg lærte meg til og med flere ord på portugisisk (språket er dritvanskelig altså)! Bilder sier mer enn 1000 ord, og siden jeg er tom for ord å skrive akkurat nå, får dere nyte bildene:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vamos para a praya!

I dag har vi vært på stranden for første gang! Det var veldig deilig, bortsett fra den timen det begynte å pøs-regne. Det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen, så da danset vi en lokal dans med solparasollene som kalles Frevo. Rart å tenke på at jeg skal bo her i tre måneder og ha tilgang på en strand som strekker seg flere mil, – når enn jeg måtte ønske det! Vi dristet oss også til å plaske litt i vannkanten, selv om dette hang bak oss:

Vi lå rett nedenfor dette skiltet…

Derfor må vi være forsiktige, i og med at det faktisk ble drept en jente her i juni i år. (no kidding!)

Slenger også med noen bilder fra shopping her om dagen…

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Diaconia – og litt mer…

I Brasil jobber vi med en organisasjon som heter Diaconia. Visjonen til organisasjonen er å være støttespiller for vanskeligstilte, og de jobber aktivt for å skape rettferdighet og sosial utvikling i samfunnet for lokalbefolkningen. Organisasjonen blir støttet av blant annet Kirkens Nødhjelp, men også andre lokale partnere. Det som er litt kult, er at innsamlingspengene fra blant annet O.D-dagen, som mange skoleelever er kjent med, har gått til å støtte Diaconias arbeid her i Recife. Det er kult å se hva pengene faktisk går til, og at kanskje jeg eller noen jeg kjenner har bidratt til at de har kommet så langt som det de har gjort!

Til nå har vi blitt introdusert for ett av prosjektene Diaconia støtter, Ce Ce Jota. CCJ gir ungdommer muligheten til å lære mer om foto og kunst, og også utvikle kreative evner. På CCJ kan ungdommene delta på foto- og kunstsamlinger. Fotokursene kan ha ulike temaer, for eksempel miljø, hvor ungdommene tar bilder av søppel og bruker søppelet som et fotoobjekt. Det ligger også en symbolsk betydning bak bildene. Både fotoobjektene, og bildene i seg selv bidrar til å skape oppmerksomhet rundt viktige samfunnsdebatter. På den måten blir ungdom hørs og sett, og får uttrykket følelser rundt samfunnsproblematikk som opptar dem.

Hittil har Victoria og jeg kun vært på Diaconia 1 dag, så inntrykket av hva de gjør og ikke minst hvilken rolle vi har disse månedene, er ikke helt fullstendig ennå. Til gjengjeld har vi brukt tiden på andre spennende ting, som for eksempel å vente på taxi i en time utenfor leiligheten, og bli sjekket opp av politiet som spør om de skal kjøre oss dit vi skal. Den ene av politimennene kunne litt engelsk, og klarte å få frem: «Yo now gørlss, it is mi job to make sore tat yo ar safe». Yeah right….! Taxien kom akkurat i tide til at vi slapp å ta stilling til den tvilsomme, men sikkert hyggelige gesten fra politimennene. Vi har også fått tid til å ha portugisiskundervisning. Vi ble fortalt at vi skulle ha 60 minutter med læreren, i og med at vi hadde vår første time i dag. Den varte i 15 minutter. Tror det var tiden læreren trengte til å finne ut hvilket nivå vi lå på…

Ellers har vi det strålende! Har kjøpt meg to bikinier i dag (ja, er klar over at jeg klarer meg med én ), så nå blir det brazilian style på stranden (les: rumpa bar) NEIDA.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Oi!

Nå er jeg på plass der jeg skal bo i 3 måneder fremover. Recife er en veldig stor by, med nærmere 2 mill. innbyggere. Leiligheten vi bor i er veldig fin, med utsikt over halve byen og sjøen. Tror leiligheten er nyoppusset, men det har jeg ikke fått vite ennå, fordi vi bor i leiligheten til et ektepar som ikke kan et ord engelsk. Det hjelper ikke spesielt mye at vi ikke snakker portugisisk heller. Victoria prøver stadig med spansken, og det hjelper overraskende mye når hun først husker hvordan hun skal si det. Kan bli 3 interessante måneder med andre ord…

Bursdagen min var den første dagen min her. Den var helt super, men også litt annerledes. Vi spiste skalldyrlunsj ved stranden, dro på gratiskonsert i teaterhuset og ut på en restaurant-bar hvor de spilte blues senere på kvelden.
På torsdag hadde vi møte på Diaconia (der vi skal jobbe) med de vi kommer til å omgås mest med. Gjengen var utrolig kul, og alle kan i det minste litt engelsk. Vi lo og tullet masse under møtet, så dette lover meget godt! Etter at vi var på Diaconia og hadde hatt en dødsklein omvisningsrunde hvor vi hilste på alle som ikke kunne noe engelsk og det eneste jeg kan er Tudo Bum (skrives det sånn?!), var det digg å komme seg ut og gjøre noe annet. Vi dro til leiligheten som vi ikke hadde sett ennå, og den var over all forventning. På kvelden smakte jeg for første gang (og ikke den siste) bananpizza.

På fredag var jeg rånebabe på motorsykkel, på vei til en skole hvor vi ble introdusert for et dusin barn som ville ta bilder, snakke med oss ved hjelp av de få ordene engelsk de kan og (hold dere fast) – ha autografen vår! Det var utrolig komisk, og jeg ble helt svett av å være der inne. En ting er sikkert; jeg skal aldri bli kjendis!

På lørdag var det slappe-av-dag, så lenge det varte! Møtte venner samme kveld, og søndag var det fullt kjør. Da fikk Victoria og jeg virkelig prøvd oss på hvordan det er å leve i denne byen. Vi tok for første gang buss alene. Du tenker kanskje at det er det minste vi kunne klart å gjøre på egenhånd, og ja, – det tenkte forsåvidt jeg også, helt til jeg kom meg til bussholdeplassen. Et kaos uten like med mange forskjellige busser som står på rekke og rad i et veikryss. De kommer i susende fart inn mot området hvor de parkerer. Vi visste ingenting annet enn at vi skulle til Shopping Boa Vista. Jeg sa til damen som satt i informasjonsskranken ved «bussterminalen» på portugisisk at: jeg vil til Shopping Boa Vista! Hun snakket i rasende fart, og vi fikk omsider det hun sa skrevet ned, og vi gikk på en av bussene hun geleidet oss til. Å komme seg til byen tar ikke 5 minutter på bussen, selv om vi praktisk talt bor midt i sentrum. Det avhenger helt av trafikken, og siden det faktisk alltid er trafikk, tar det gjerne 1 / 1/2 time selv om det ikke hadde trengt å ta mer enn 15 minutter. Vi klarte å kommunisere med billettkonduktøren på bussen at hun måtte gi et tegn når vi skulle av, og etter langt om lenge, vinket hun og vi gikk av. Det var et evig styr (selv om det sikkert ikke høres sånn ut nå). Merker dermed at det blir bra med første portugisisktime på onsdag! Søndagen fortsatte med besøk hos Bruno som var CFC-deltager i fjor (og dermed kan engelsk). Vi dro til kirken hans sammen, og der ble vi presentert for omlag 100 ivrige mennesker. Portugisisken holdt ikke så lenge, men vi fikk i det minste strålende applaus. Vi ble også bedt om å danse (og du kan jo tenke deg hvor kleint det er foran sør-amerikanere, når jeg danser som en stokk selv)…. Ble uansett en vellykket dag, og kirkebesøket var noe helt annet enn den norske kirken! En kulturell opplevelse med andre ord.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kenya; o happy day – tilbake til mitt kjære Afrika

Året på Hald Internasjonale Senter er over, og det har helt klart vært det beste året i mitt liv hittil! Mitt livs andre store eventyr er i gang, og nå er det Kenya og Brasil som står for tur. Jeg føler meg heldig som får lov til å være med på programmet Communication for Change 2013/2014, spesielt etter at jeg har blitt kjent med gjengen jeg er på tur med!

Jeg og 5 andre deltagere fra Norge reiser i år som representanter for Kirkens Nødhjelp og Changemaker. Sammen med 6 andre norske deltakere fra KFUK-KFUM (google det hvis du er spesielt interessert), skal vi først være i Kenya i 3 uker sammen med sør-deltakerne fra de forskjellige organisasjonene vi skal jobbe med i de ulike landene. Deretter skal Victoria og jeg reise videre til Recife, Brasil. Der skal vi bo i 3 måneder. Etter jul skal jeg på Sunnmøre Folkehøgskole med alle studentene fra sør og alle de norske.

De første dagene av oppholdet i Kenya var vi på YMCA-kontoret i Nairobi. Det var veldig merkelig å være tilbake i Afrika med helt nye mennesker og med en annerledes organisasjon. Savnet etter Uganda er stort, spesielt når jeg er så nærme. Likevel har jeg etter bare litt over en uke blitt utrolig godt kjent med mange nye og flotte mennesker. Etter noen dager i Nairobi oppholdt vi oss to uker i et høyfjellandskap én time utenfor Nairobi. Der var det kaldere enn forventet, og jeg sov konstant med fullt ullundertøy. Oppfriskende, med andre ord (heh). I Limuru spiste vi oss gode og feite på veldig, veldig (farlig*) god mat, og hadde undervisning om bl.a. Economic justice, Gender justice og Environmental issues.

Vi har også vært på 3 ulike utflukter. Vi dro bl.a. til en skole kalt St. Johns, hvor vi besøkte forskjellige grupper som jobber med problemstillinger knyttet til nærmiljøet rundt skolen, bedre kjent som slummen. Jeg deltok i “Young Mothers Group”. Mødre som får sitt første barn helt ned i 13-års alderen, er med i disse gruppene. Jeg dro blant annet på besøk til en som fikk sitt første barn da hun var 13. Nå er hun 20 og har tre barn med 3 forskjellige menn. De bor i et rom ikke større enn ¼ av mitt eget rom, og 4 personer deler 1 seng. Hun lever av å vaske tøy for naboene. Uvirkelig å komme så tett på skjebner som deres, selv om jeg har sett det flere ganger før. Er det virkelig noen som har det sånn, spør man kanskje seg selv? Jeg hadde hvertfall 4 levende bevis stående foran meg da jeg besøkte denne moren som er like gammel som meg.

Vi har også besøkt en gruppe med masaier som har tatt avstand fra omskjæring av unge jenter. Det var utrolig interessant å høre og se arbeidet de gjør, og kunne stille spørsmål direkte til kvinnen som omskjærer de unge jentene, eller en av fedrene som har tatt avstand fra den kulturelle skikken. Omskjæring av jenter er noe som blir litt glemt i mengden av alle hjelpeprosjekter og organisasjoner som fokuserer på veldedighet der ute. Konsekvensene av omskjæringen er ofte svært alvorlige, kan være så store at det i verste fall forårsaker dødsfall. Du spør deg selv om det er tilfelle, og ja – det er veldig mange som dør av omskjæringen, enten ved fødsel eller samleie. Derfor tror jeg det er viktig at masaiene selv står opp og sier ifra at dette ikke er noe de ønsker å fortsette med – tross et langvarig ritual som preger kulturen deres på flere måter. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette, men det er så mye jeg burde skrive om at jeg nesten må slutte her.

Må også nevne at vi har vært på safari i Masai Mara. Det var helt fantastisk! Vi så alle de Fem Store, og vi var så heldige å se en gepard på nært hold (noe som er veldig sjeldent)! Den var så pen, og lignet nesten litt på Nusse. Vi så også to naughty løver ha seg, og to som nettopp hadde fått kloa i dagens fangst. Stedet vi bodde på var helt nydelig. På forhånd sa lederne at vi skulle bo i telt, og jeg tok med lakenposen min. Alltid beredt! Det viste seg at vi ikke akkurat trengte slikt utstyr. Da vi kom dit var det parkett i teltet og fliser på badet, to vasker, varmtvann, to store dobbeltsenger og nesten litt for gjennomført masai-style. Heaven on earth! Om kvelden måtte vaktene følge oss til der vi skulle spise fordi det går ville dyr rundt der vi bodde fordi vi bor midt i ødelandskapet. Jeg tenker at det ikke er noen ting som er kulere enn å bli spist av en løve hvis man først skal dø. Neida. Joda.

Neste stopp: Reficé, Brasil!
Stay tuned, fortsettelse kommer

Denne bildekrusellen krever javaskript.